Jeg ikke bare lager mat, jeg prøver å tenke litt rundt den også. Men jo mer jeg tenker, jo vanskeligere blir det…
Jeg er glad i mat. God mat. Jeg er også glad i dyr, og selv om jeg spiser dem, vil jeg at de skal ha det så godt som mulig før de dør. Jeg er også glad i planeten jeg bor på og vil nødig at noe skal skje med den slik at den forsvinner. Det er tross alt her jeg har alle tingene mine. Jeg er ikke like glad i fattigdom og urettferdig fordeling, og jeg synes i grunnen det er bra om utviklingsland kan bli utviklede land snart. Det er sannelig på tide.
Men som sagt: Jeg er glad i god mat og prøver å kombinere dette med alle de andre tingene jeg er glad i og vil ta vare på. Derfor prøver jeg å spise miljøvennlig, dyrevennlig og etisk riktig, i tillegg til at jeg vil bidra til at fattige land kanskje blir litt mindre fattige. I utgangspunktet høres ikke dette så vanskelig ut. Vi har jo så mye merkinger som skal hjelpe oss – Fairtrade sikrer at bønder får en rettferdig pris for varene sine, Ø-merket viser at maten er produsert økologisk, nøkkelhullmerket viser at maten er sunn for meg. Og selvsagt spiser jeg kortreist mat, for transport over lange strekninger er heller ikke bra, verken for maten eller klimautslippene. Selv om det visstnok er produksjonen og ikke transporten som er det verste.
Så langt, så godt. Kjøtt er ut – jeg spiser litt kjøtt, men da skal det helst være av dyr som har levd økologisk. Helst bør hønene ha eget navn og kuene godsnakket med hver kveld før bonden pakker dynen rundt dem, men ett sted går vel grensen, slikt skjønner selv jeg. Men kanskje jeg likevel burde spise mer kjøtt, så lenge det er importert fra Afrika eller Sør-Amerika? Utvikling gjennom handel og slike ting? Det er ikke spesielt miljøvennlig, men det bidrar i alle fall til å løfte enkeltprodusenter ut av fattigdom. Håper jeg. Så lenge de ikke bruker barnearbeid, selvsagt. Eller, barn har jo alltid jobbet på gårder, men de må i det minste få gå på skolen i tillegg.
Jeg spiser mye fisk – noe som trolig plager Omega3-selgerne, som ser med vantro på meg når jeg sier at jeg spiser fisk 2-3 ganger om dagen. Men dilemmaet melder seg igjen: Hva slags fisk skal jeg spise? Havene er snart tomme for visse typer fisk. Torsk? Nei, det er overfisket. Laks? De er fulle av lus. Pangasius har jeg sett at de har i butikken – den er billig, men den er dessverre fisket i Antarktis et sted og kan vel neppe kalles kortreist. Skalldyr, da? Så lenge man unngår scampi, som man fjerner mangroveskog for å få sump nok til å oppdrette disse rekesakene, burde det vel være i orden? Ja, skalldyr er kanskje greit – bortsett fra at det er fryktelig dyrt. Kjære regjering, når dere sponser ostebøndene, kan dere være så snill å sponse en stakkars forbruker også? Jeg vet at kongekrabben er en pest og en plage, så når dere subsidierer prisene i butikken, skal jeg gladelig gjøre mitt beste for å spise den vekk fra norske farvann!
Men grønnsaker, da? Hva skal jeg ha til? Det er nå det virkelig blir vanskelig. Økologisk eller ikke? ”Økologisk produksjon er ikke bærekraftig – det vil kreve dobbelt så mye dyrkemark å produsere samme mengde mat!” leser jeg. ”Økologisk produksjon ER bærekraftig, vekselbruk øker tvert imot produksjonen!” leser jeg videre. Sukk.
Det er en jungel der ute. Og enda har jeg ikke nevnt småskalaprodusenter kontra storprodusenter, eller den opphetede debatten om hva som er ”sunt” eller ikke. Jeg vet snart ikke hva jeg skal spise for å balansere alle mulige hensyn – er det i det hele tatt mulig? Derfor velger jeg å lage mat som jeg synes er god og som jeg kan lage med ikke altfor dårlig samvittighet. Alternativet er å droppe mat helt og holdent og begynne med intravenøst istedenfor. Så fremt det er produsert her i nærheten av bærekraftige materialer og ikke har vært i nærheten av barnearbeid, selvsagt.
Vann i munnen... 