Jeg vil slå et slag for litt kjøkken-marxisme. Ikke fordi jeg vil ha brødkøer eller fordi jeg mener at monopoler best sikrer forsyninger, men fordi Marx hadde et poeng. Vi er fremmedgjorte – overfor vår egen mat.
Det har sine fordeler å ha vokst opp på landet. Da jeg var liten, dro vi hvert år til søskenbarnet til pappa for å kjøpe en halv gris. Og det var nettopp det vi fikk – en halv gris. Den hang fra taket i låven og lignet slett ikke på en plastpakket kotelett eller en ferdigsurret stek. Det var det mamma som gjorde. Hun stykket opp og delte, saltet og pakket, kokte og fryste. Jeg husker enda da jeg skulle ned i kaldkjelleren med en stor balje med papir over. På vei ned trappen føk papiret av, og jeg så rett ned i trynet på en gris. Selv etter sin død kunne middagen altså gi meg et støkk.
Og grisen var ikke det eneste som var kortreist. Vi kjente folk med kuer – av dem fikk vi råmelk som mamma lagde kalvedans av. Vi har byttet elgkjøtt mot fisk og rådyrstek mot jordbær fra åkeren. Vi fikk frukt av dem som hadde rikelig i bytte mot rips eller solbær, eller kanskje mamma bakte en kake eller fem.
Men det var jo ikke sånn vi gjorde det til vanlig. Vi var en helt normal familie som dro og handlet i butikken – både kjøtt, melk, grønnsaker og frukt gikk i kurven. Men vi hadde kanskje et litt nærmere forhold til maten enn de aller fleste hadde da – og kanskje har nå?
For et sted på veien til velstandssamfunnet forsvant den. Maten sluttet å bestå av råvarer man dyrket eller alte fram selv, byttet til seg eller kjøpte på markedene rett fra bøndene. Mat ble til noe plastpakket, syntetisk og ferdiglaget. “Billig og lettvint”, er omkvedet nå. Og altfor ofte betyr det dessverre råvarer som er frosset, pulverisert og hermetisert til det ugjenkjennelige. Og i dragsuget, sammen med vitaminer og smak, forsvinner noe som er enda viktigere: tradisjoner, kunnskap og, ikke minst, matglede.
Marx skrev om fremmedgjøringen av arbeidere. Da samlebåndene ble innført, fryktet han at arbeiderne ville miste eierskapet til sin egen produksjon, og dermed lojalitet, samhørighet og felleskap. Det eneste som kunne motvirke denne utbyttingen, mente han, var om arbeiderne tok over produksjonsmidlene og drev dem sammen.
Det er et stykke fra Marx til dagens service-baserte Norge. Men man kan likevel trekke en parallell. Det er ikke fabrikkarbeiderne som blir utbyttet og utnyttet – det er forbrukerne. I lettvinthetens og priskrigens tegn har vi latt kjedene og storprodusentene få overta. Vi finner oss i brød som farges for at det skal se grovere ut. Vi finner oss i at barn ikke ser sammenhengen mellom en gris på fjernsyn og skinken de spiser til frokost, og vi finner oss i at frossenpizza fortrenger gamle mattradisjoner.
Samfunnet har forandret seg. Før var det bare de mest velstående som hadde råd til å la andre lage mat til seg i det daglige. I dag er det stikk motsatt – for mange er det status å både ville og kunne lage mat selv. Bondens Marked lar småprodusenter landet over selge varene sine direkte til kundene igjen, og i Oslo har vi endelig fått en mathall etter mønster fra andre byer i Norge og verden for øvrig.
Men dette er ikke nok. De som har “tid” eller “råd” til å gå utenom de store kjedebutikkene, er oftest de som har minst behov for det. De liker å lage mat, og de har interesse for hva de spiser, mens kjappmatkjøperne tråler frysedisker og varmeskap for ferdiglagde produkter. De tenker neppe over at de betaler dyrt i lengden – i form av tapt matkultur. Marx fikk rett i sine bekymringer: Med samlebåndene og industrialiseringen går prisene ned, men det gjør også kvaliteten – og forholdet man har til det som står en nærmest, i dette tilfelle maten.
Finnes det noe botemiddel? Selvsagt. Her, som mange andre steder i samfunnet, er det kunnskap som er nøkkelen. Kunnskap om mat må inn tidlig, både om hva det vi spiser, faktisk er, og hvordan det tilberedes – i tillegg til det ernæringsmessige. Mer og bedre sporbarhet, større kontakt med produsenter gjennom innpass for småprodusenter, samt et bredere og større utvalg og – ikke minst – større kunnskap hos dem som selger oss maten. Det kan vekke matgleden, som igjen vil gi lyst til å lære mer.
Marx mente at det måtte en revolusjon til for å endre de kritikkverdige forholdene arbeiderne lever under. Jeg mener det må en revolusjon til for å endre de kritikkverdige forholdene nordmenn spiser under. Men det krever bevisste forbrukere som bruker sin makt og hevder sin rett. Marx ville gripe til våpen, og det bør vi nå også. Våre våpen bør være gaffel og lommebok. Det er ikke sulten som knuger bordets bundne treller i dag – det er heller mangel på bevissthet og kritisk sans.
Vann i munnen... 