Om meg

Noen sammenligner meg med en reddik, siden jeg er liten, blekrosa og tidvis litt besk. Andre kan mene jeg er som en kokosbolle – myk inni, sprø på bunnen, men litt overveldende i for store mengder. Alt jeg vet, er at jeg har en intens aversjon mot rosiner, bløtkokte egg og blodig biff, men jeg smaker på det meste minst én gang – og er det godt, er mulighetene store for at jeg prøver å lage det selv og inviterer folk til å smake.

Mat har alltid vært viktig for meg. Jeg var heldig som hadde en mor som var hjemme da jeg var liten, og som dessuten var både økonomisk og flink. Hun kokte kraft av avskjær av kjøtt og fisk, og jeg kan ikke huske en eneste suppe fra pose. Mat tok ofte tid å lage, men den skulle ta tid å spise også. Vi satt og spiste og koste oss rundt bordet, enten det var med brødskiver og godt pålegg eller middag. Og jeg fikk selvsagt ikke leke med maten – den skulle man ha respekt for. Selv hunden vår ble oppdratt til å «ta pent og tygge skikkelig».

Jeg husker småkjøtt med masse løksaus og kokte poteter til. Jeg husker makrell, sprøstekt, med urtesaus. Jeg husker kokt torsk, kritthvit i kjøttet og akkurat passe salt. Jeg husker middagspølser med sursøt saus – og kinamat, også med sursøt saus, bare helt annerledes. Tenk at noe som het det samme, kunne smake så forskjellig?

Jeg husker kaker – dem var det mange av, og de var store. Mamma bakte til alle i nærheten, og mange et stykke unna også. Selv likte jeg best sjokoladekaken og banankaken, men lite kunne slå fersk gjærbakst, enten nystekte rundstykker med smør og ost som smeltet, så varme var de, eller boller og iskald melk til. Jeg husker pannekaker, både norske, men også de små, tykke og canadiske med lønnesirup på.

Mamma er nemlig fra Canada, og det gjenspeiles nok litt i maten både hun og jeg lager. Det er jeg takknemlig for. Selv om Canada kanskje ikke er et kulinarisk mekka, er mattradisjonene litt som i Norge. Det er god, solid kost – men kanskje litt mer eksperimentell og utforskende enn den norske, i alle fall da jeg vokste opp på 80-tallet. Mamma var den første som introduserte pizza og landganger til naboene, og var hun ikke eksotisk nok fra før, ble hun det i alle fall da.

Men ting utviklet seg. Pizzaen ble allemannseie, stekt ris og vårruller kunne kjøpes i butikken (i alle fall i Sverige, noe som er praktisk når man bor i Halden), og kylling og kalkun gikk an å kjøpe selv uten å kjenne noen på Hærland slakteri. Verden ble større. Og det ble min mathorisont også. Men det er fortsatt småkjøtt og poteter, kokt torsk eller kjøttkaker jeg ønsker meg når jeg kommer hjem til mamma. Og det er kanskje en god arbeidsfordeling – hun skryter av at hennes sønn er norgesmester i pizzabaking, og jeg skryter av tradisjonsmaten hennes. Mennesket lever jo tross alt ikke av pizza alene.

One thought on “Om meg

  1. Dette var veldig interessant å lese! Din «Norgesmester-pizza» må være den beste pizzaen i verden …..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s