Fløyelsfløte

Det nest enkleste er ofte det beste.

Fløte. Bare ordet klinger litt av luksus og overdådighet. Jordbær med fløte på er for mange høydepunktet på en ellers ofte begredelig norsk sommer, mens «fløteiskrem» er et kvalitetsstempel – selv om mye norsk iskrem faktisk visstnok lages av smør, eller «melkeråvarer», som det står på innholdsfortegnelsen.

Jeg synes fløte kan være godt, men helst i små mengder. Ellers kan det bli for mektig. Og hva er vel mer naturlig da enn å lage en dessert som består stort sett utelukkende av nettopp fløte tilsatt sukker? Vi snakker om panna cotta, «kokt fløte» på italiensk. Og det er nettopp dét det er – fløte som er kokt opp med sukker og litt smakstilsetning, tilsatt gelatin og avkjølt. Har du et kvarter på kjøkkenet, har du en dessert som kan varieres på veldig mange måter – bruk det du liker av krydder, urter, frukter og bær.

Denne panna cottaen serverte jeg som dessert etter blomkålsuppe og laks med lakrissaus, og for å få den litt friskere og gi den litt mer sting, brukte jeg lime i fløten, hadde en mango- og chilisaus i bunnen samt ingefærsirup over. Veldig enkelt, og veldig godt. Og veldig mektig – denne oppskriften fordelte jeg i seks porsjoner, men den kunne fint ha gått til åtte.

Du trenger:

6 dl fløte

1 dl sukker

saft og skall av en lime

3 plater gelatin

1 ts vaniljeekstrakt (ev. en vaniljestang)

ca. 15 cm ingefær, skrelt og skåret i så tynne skiver du får til

3 dl sukker

3 dl vann

ca. 250-300 gram mango, renset

1 liten, rød chili, renset og uten frø

1-2 ss sukker

Slik gjør du:

Kjør mango, chili og sukker til puré i stavmikser eller tilsvarende. Fordel pureen i serveringsglass. Legg gelatinplatene i bløt i kaldt vann i noen minutter. Imens varmer du opp fløte, sukker og limesaft til kokepunktet. Bruker du vaniljestang, deler du den og skraper ut frøene og har dem og stangen i fra begynnelsen av, bruker du vaniljeekstrakt, kan du vente til helt mot slutten med å ha det i. Visp underveis for å sikre at ikke fløten svir seg.

Ta fløten av varmen, og ta opp vaniljestangen om du bruker det. Klem ut vannet av gelatinen, og ha platene over i den varme fløten. Visp godt så gelatinen løser seg helt opp – det er ikke godt med geléklumper i. La fløten avkjøle seg et par minutter før du forsiktig fordeler den over mangopuréen. Ikke hell for fort, da vil det blande seg. Dekk med plast, og sett panna cottaen til avkjøling. Det tar ca 3-4 timer.

Lag ingefærsirup: Kok renset ingefær, sukker og vann i 30-45 minutter. Det skal smake søtt, men tydelig av ingefær. Sil sirupen, men ta vare på skivene. Før servering varmer du sirupen og heller et par spiseskjeer over panna cottaen. Pynt med ingefærskivene. Kos deg!

Lakrislaks

Bare den heldigste laksen havner i lakrisbåter.

Jeg er glad i laks, særlig når den er gjort så lite med som overhodet mulig. God, fersk laks med soyasaus, for eksempel, er nydelig. Sunt er det jo også, selv om oppdrettslaks ikke på langt nær er like sunn som den ville. Men den tamme er lettere å fange – i butikken får man nå filet av laks som går fra hav til plast på fire-fem timer.

Jeg er også glad i fennikel. Det er noe med den lakrisaktige smaken som er rund og aromatisk. Ofte sursylter jeg den, som i denne salaten med Salma, men den egner seg godt i supper og til andre smakstilsetninger også. Og siden det funker så godt med laks og fennikel, hvorfor ikke kjøre på med laks og lakris?

Keiserens nye trær er en interiørblogg med tilhørende nettbutikk. Selv er jeg tidvis estetisk utfordret, men da er det godt å ha noen som kan det og skjønner det. Fine ting er…nettopp det – fine. Men Keiserne har ikke bare god smak på interiør og design, de har også god smak på kjøkkenet. Og man kan ikke trå feil med lakris. Så var valgets kvaler – hvilken lakris skal jeg kjøpe? Salt? Søt? Pulver? Grovt? Fint? Jeg tenkte det var like greit å prøve seg på to stykker og gikk for fint pulver og grovt granulat. Og for en smak! Begge to smakte naturlig nok kraftig av lakris, men smaken var rundt og mild, ikke skarp som annen lakris kan være. Og da jeg smakte på det grove, rå granulatet, var det omtrent som å ha en blanding av kaffegrut og bruspulver på tunga. Veldig spesielt, og veldig, veldig godt. Et godt tips: Prøv å la være å stikke tunga ned i boksen selv om det frister.

Lakris fra Keiserne (via Danmark)

Da var laks i kjøleskapet og lakrisen i boks, hva nå med tilbehør? Det falt på linser – grønne linser gir tyggemotstand, er fulle av proteiner og langsomme karbohydrater og alle gode greier. Og så tar de lett opp smak for eksempel fra fennikel og løk. Dette er en rett som ser (og smaker) mer forseggjort enn den kanskje er – og særlig sausen er knallgod, i all beskjedenhet. Og så er det jo morsomt med bokstavrim, selvsagt.

Til 4 personer trenger du: 

ca. 500-600 gram laksefilet av beste sort

salt

pepper

olivenolje

ca 150 gram tørre, grønne linser

1 løk i så tynne skiver du får til

1 liten fennikel i så tynne skiver du får til

2 stilker selleri i så tynne skiver du får til

ca 2-3 dl solbærsaft

ca 0,5-1 dl soyasaus, eller etter smak

litt eplesidereddik

fint lakrispulver

2-3 ss kesam

rått lakrispulver til servering

Slik gjør du: 

Begynn med linsene. Fosskok dem i usaltet vann i ca 10-15 minutter. Hell av vannet og ha dem i en kjele med litt olje, grønnsaker og litt god kraft, ca 2-3 dl. La det småkoke i 45 minutter. Pass på at det ikke koker tørt – i så fall har du i mer vann. Smak til med salt og pepper.

Bland solbærsaft og soyasaus og la det koke i ca 20 minutter. Det skal tykne ganske godt. Smak til med eplesidereddik og lakrispulver. Før servering pisker du inn litt kesam – det gjør sausen litt fyldigere og gir den også litt mer syre.

Skjær fisken i biter, krydre med salt og pepper og stek den i litt olje på begge sider. Den kan gjerne ha en rosa kjerne. Legg linsene og grønnsakene på tallerkenen, og ha fisken oppå. Hell sausen rundt, og dryss litt grovt lakrispulver over før servering. God appetitt!

Og slik ble det ferdige resultatet.

Blomstrende kålsuppe

De beste blomstene er dem du kan spise.

Stakkars blomkål. Det er en blomst jeg aldri har sett i vase, den er hvit, men får lett brune flekker og blir dermed stygg, og når man spiser den, er den dessverre altfor ofte kokt i hjel. Og til alt overmål lukter kokt blomkål som annen kokt kål. Et godt stykke unna roser og fioler, altså.

Men blomkål har mye bra for seg også. Den er full av vitaminer og mineraler, den har masse fiber, og så metter den godt. Det gjør at den passer utmerket i for eksempel suppe. Og problemet med at den lukter kokt kål løser man lett. Det er bare å la være å koke den og heller bake den i ovnen. Det gjør at den blir søt og myk, samtidig som den får en anelse grillsmak og dermed får mer særpreg. Sprøstekt bacon og røkt paprika er prikken over i-en. Og må du velge, så dropp for all del baconet, men ikke paprikaen! Jeg brukte hurtighakkeren min for å finhakke noen buketter rå blomkål helt til slutt – for å få litt tyggemotstand og variasjon i konsistensen, men du kan selvsagt bare bake alt om du vil.

Jeg var nylig så heldig å få Helle og Carina på middagsbesøk, og blomkålsuppe var forretten i vår lille treretter. Mitt største mareritt er at folk ikke skal få mat nok, så det er like greit å lage mye når man først er i gang. Den er veldig god senere også.

Til rikelig med suppe for fire personer trenger du:

2 blomkålhoder

litt olivenolje

6 dl H-melk

salt

pepper

ev. sprøstekt bacon

røkt paprika til servering

Slik gjør du: 

Sett stekeovnen på 200 grader. Rens og del opp blomkålen i buketter og legg dem på et stekebrett, men spar ca 1/4 av det ene blomkålhodet. Ha over litt olje, og bak i ovnen til blomkålen er myk og søt. Den skal ha noen mørke flekker. Ta av noen små blomkålbuketter til pynt. Ha resten av den grillede blomkålen i en kjele sammen med melken, og varm det opp. Kjør med stavmikser. Sprøstek ev. bacon, og gi bukettene til pynt et minutt eller to i baconfettet. Finriv eller kjør med stavmikser den rå blomkålen og bland den inn i suppen for å få litt å tygge på. Øs suppen over i boller, og pynt med blomkålbuketter, bacon og røkt paprika. Servér gjerne med brød til.

Den nye vinen

«Med låkare niste du legg kje i veg enn ovdrykk med øl», står det i Håvamål. Men vin seier dei inkje om. 

Nynorsk raudvin – finst det? Kan det vere noko godt? Og kva gjer nynorsk raudvin til nett dét? Det var noko av det eg lurte på då eg kom til lanseringa av Nynorsk raudvin saman med herlege Helle (som har vore snill nok til å låne meg alle bileta her)

Vin. Mykje av han. Og meir vart det.

Og mottakinga var særs god, både av oss som var der og av vinen. For å byrje med det fyrste – det er ikkje kvar dag ein finn ei skotsk dame som spelar hardingfele når ein kjem inn døra. Det er heller ikkje kvar dag ein får servert Arne Hjeltnes på sølvfat (han las eigenskrive dikt) eller Haugtussa-song til dessert.

Og det er jo heller ikkje kvar dag ein får servert fire rettar med rikeleg med vin til. Vinen er ein Côtes du Rhône, og maten var torsk (sjølvsagt), lam, okse og elg. Og sjølv om vinen nok ikkje er perfekt til alle typar rettar, er han likevel meir enn god nok til å vere ein flott allbruksvin. Økologisk er han òg. Så langt, så vel.

Mannen bak vinen. Bokstaveleg tala.

Men kor kjem det frå, dette pratet om «Nynorsk Raudvin»? Det er Geir Eikeland som står bak, og for han er det viktigaste å gjere nordmenn stolte av eigen matkultur.  Det gjer ein ikkje minst ved å syne fram det gode me har her til lands, enten det er fisk i havet, vilt i skogen eller tammare dyr i fjøset. Han vil byggje opp under dei produsentane som gjev oss gode råvarer – og det vankar òg ein pris på 50 000 til framifrå produsentar eller foredlarar til neste år.

Eikeland snakka om å gjere nynorsken til noko kommersielt og salgbart, og det er ingen dum tanke. For at noko skal få eit breitt nedslagsfelt, må folk oppfatte det som relevant. Og vin – som attpåtil særs godt kan kombinerast med norsk tradisjonsmat – er relevant. Og ikkje dyr heller – han er å få fatt i på eit vinmonopol nær deg (bestillingsutval) og kostar 130.

Eg vart veldig positivt overraska over den Nynorske Raudvinen, og eg gler meg til Kvitvinen kjem! Og får me ein Nynorsk Champagne òg, kan hende?

 

T.G.I.O.!

…thank goodness it’s onsdag, selvsagt. Hva trodde du?

Det er dagen etter presidentvalget i USA, og jeg er en av dem som nok fikk litt mindre søvn enn vanlig i natt. I anledning dagen er det på tide å dra fram noe erkeamerikansk. Og ikke bare én ting. More is som kjent more, og for mye av en god ting er herlig, for å sitere Mae West.

Cæsarsalat er en klassisk rett fra USA. Dressingen skal egentlig lages med olje og eggeplomme, nærmest som en majones, men til ære for de millionene som sliter med overvekt «over there», lager jeg den mye magrere med kesam. Smaken blir forbløffende lik åkke som, med sitronsaft, sennep (gul og amerikansk, naturligvis) og en liten ansjos.

Det er vanlig å toppe salaten med kylling for å få den mer mettende og proteinrik. Kylling er vel og bra, men siden dette er USAs dag, og alt blir bedre med barbeque, dekker jeg kyllingen med kanskje verdens enkleste barbequesaus. På toppen drysser jeg ristede valnøtter fra California – der de fleste valnøttene vi kjøper, kommer fra.  Valnøtter er nærmest som helsekost å regne – spekket av sunt fett og fiber, og godt for hjernen skal det være også. Og hjerneføde er neppe dumt, verken for folk i USA eller oss andre.

Til to gode porsjoner trenger du:

salat (gjerne romano, hjertesalat eller annen salat du liker)

3 kyllingfileter

1 liten løk, veldig finhakket

1 ss smør

ca 1 dl ketsjup

1/2 dl mørk sirup

2 ss lønnesirup

chipotlepulver

hvitløkspulver

4 ss kesam

1 liten ansjosfilet (ekte, italiensk)

sitronsaft

litt sennep

salt og pepper

100 gram valnøtter (eller så mye du vil ha), ristet i tørr panne til de begynner å lukte godt

revet parmesan

Slik gjør du det:

Renskjær kyllingfiletene og bank dem litt med baksiden av geværkolben. En  kjøtthammer kan også brukes om du mot formodning ikke har et skytevåpen liggende lett tilgjengelig. Stek kyllingen i på begge sider i pannen.

Lag barbequesausen: Smelt smør og blank løken i den. Ha i ketsjup og sirup, og la det småkoke 10-15 minutter. Smak til med chipotle og hvitløkspulver.

Kjør kesam og ansjos i en stavmikser. Smak til med sitron, sennep, salt og pepper.

Hell barbequesausen over kyllingen, og la det stå noen minutter. Ta opp kyllingen og skjær den i strimler.

Ved servering blander du salaten med litt av dressingen, legger på kyllingen, drysser over valnøtter og river over parmesan. Dig in!

Toscana-kake!

Det ble ikke oss to, Toscana. Ikke denne gangen.

Som mange av dere nok vet, har jeg vært med i en konkurranse om å bli med i Hjemmekokklauget med en innlagt tur til Toscana. Hvem de heldige utvalgte ble, har vært hemmelig fram til nå – men nå er det offentlig, og jeg er ikke en av de heldige utvalgte. Men jeg klager ikke – jeg har fått mye inspirasjon, blitt kjent med mange hyggelige folk, og jeg har også fått masse inspirasjon, blant annet til denne bloggen.

Tosca-kake er oppkalt etter operaen av Puccini. Den omtales som en skandinavisk kake – men med et italiensk navn. Jeg ble inspirert av navnelikheten mellom kaken og området i Italia, der de dyrker både oliven og pinjekjerner. I tillegg er Italia en av de største produsentene av pistasjnøtter, som attpåtil gir en fin grønnfarge når det er som blekest i et høstlig Oslo. Derfor var det bare rett og rimelig å gjøre en nydelig, skandinavisk kake litt mer italiensk og enda bedre, med olje istedenfor smør og fler typer nøtter enn bare mandler.

Og det som er bra nok for en opera, må da være bra nok for Italia?

Til kaken trenger du:

3 egg

2 dl sukker

1 dl olivenolje

2,5 dl hvetemel

Til glasuren:

75 gram smør

75 gram mandler

25 gram pistasjnøtter

25 gram pinjekjerner

0,5 dl sukker

1 ss hvetemel

1 ss melk eller fløte

Pisk egg og sukker til eggedosis. Rør inn olje og hvetemel, og stek på 175 grader i ca 20 minutter. I mellomtiden smelter du smøret og har i grovhakkede mandler og nøtter, sukker, mel og melk. Varm glasuren på svak varme. Etter 20 minutter tar du ut kaken og fordeler glasuren jevnt over. Stek den i ca 15-20 minutter til, eller til en kakepinne ikke har deig på seg.

La den avkjøles før du skjærer den i biter og nyter, gjerne med noe italiensk i glass eller kopp.

Eggende godt

Naken brødmat? Redningen er et kjøleskap unna.

Etter at jeg hadde tatt ut de nystekte havrerundstykkene, hørte jeg dem formelig rope: «Jeg har jo ingenting å ha på meg!» Det var kjente ord – jeg har tross alt bodd i kollektiv med opptil tre hunkjønn i slengen. Og her hadde de jo for en gangs skyld rett. Rundstykkene, altså. Det var ost i kjøleskapet, litt kjøttpålegg likeså – men det var liksom ikke nok. Det var ikke det jeg hadde lyst på. Hjemmebakte rundstykker fortjener noe mer enn den lille gule eller brune, de fortjener noe hjemmelaget på toppen.

Et raskt raid i kjøleskapet tilsa at jeg ikke trengte å fortvile. Har man egg, har man mat, og etter noen minutters iherdig koking var det bare å blande med litt finhakkede grønnsaker, sennep og kesam. (Du kan selvsagt bruke rømme, majones eller en blanding også, men kesamen gjør salaten mager og fin, og du kan spise mer av den med god samvittighet.)

Til en god porsjon eggesalat brukte jeg

3 egg

2 stilker selleri

1 stor sjalottløk (eller en liten vanlig)

ca 2-3 ss kesam

litt sennep (smak deg fram)

salt og pepper

Hardkok eggene – ha dem i en liten kjele med vann, kok opp og la dem koke i ca 10 minutter. Skyll dem godt under rennende kaldt vann, og skrell dem. Hakk egg, løk og selleri, og bland alt sammen med kesam. Smak til med sennep, salt og pepper.

På bjellene skal sunnhet kjennes

Ellers i Europa ser man på havre som dyrefor. De må ha verdens sunneste dyr.

«Jeg er havren, jeg har bjeller på». Det gjør det enkelt å kjenne igjen frøet avena sativa i vill tilstand. Havre er en hardfør plante, og den klarer seg fint her oppe i nord. Det gjør nok også at havren står såpass sterkt som menneskemat som den gjør. I mange andre land blir havre sett på som knapt nok verdig til å gi hester, langt mindre mennesker. Men om noe bør vi spise mer havre, siden den er spekket av gode ting. Hør bare her:

– Glutenfritt (i utgangspunktet, men kan bli «forurenset» i de ulike prosessene)

– Bidrar til å holde blodsukkeret stabilt

– Gode fettsyrer

– Kan bidra til å forebygge hjerte- og karsykdommer

– Fulle av fibrene betaglukaner, som kan bidra til å senke kolesterolet

…for å nevne noe. Og så smaker det godt, selvsagt!

Jeg har både havregryn og havremel i skapet, men i det siste har det gått mer av mel og mindre av gryn. Siden havre er så sunt, prøver jeg å få i meg minst en porsjon av det om dagen, og den letteste måten å gjøre det på, er som grøt. Jeg har spist min andel av havregrynsgrøt som hadde fungert fint som tapetlim – særlig av lettkokte gryn. De store blir definitivt best, men krever mer koketid. Så hva gjør man når man lever i tiden og forventer effektivitet samtidig som man vil være sunn? Da lager man havremelsgrøt. Siden havremel er, vel, mel, og attpåtil ikke inneholder gluten som må kokes ut, er det bare å helle vann (ev. blandet med melk) en kjele og vispe ut melet mens vannet koker opp. Når vannet koker, er det bare å ha i salt, og så er grøten ferdig. Jeg bruker 3,5-4 dl væske til 1 dl havremel – det blir en god porsjon til én.

Men havre passer også godt i baking. Det har veldig dårlig bakeevne, siden det ikke inneholder gluten, men det gjør bakverk saftig og godt og gir god smak. Prøv for eksempel disse hjertegode havrerundstykkene som i tillegg inneholder masse fiber fra sammalt hvete.

300 gram havremel

700 gram sammalt hvete, fin

2 ts salt

1 pose tørrgjær

ca 7,5 dl lunkent vann

3 ss olje

vann til pensling

havregryn til pynt

Bland de tørre ingrediensene, og ha i vann og olje. Bland godt sammen, og kna deigen godt, helst i kjøkkenmaskin. Dekk til deigen med plast eller et kjøkkenhåndkle, og sett den til heving. Når den har hevet til dobbelt størrelse (ca en time-halvannen) tar du den opp på et bakeunderlag eller tilsvarende og deler opp deigen. Det blir 10-12 rundstykker av denne deigen, avhengig av hvor store du lager dem. Skru på stekeovnen på 220 grader. La dem etterheve tildekket i ca en halvtime-tre kvarter før de pensles med vann og drysses med havregryn. Stek dem i ca 15 minutter – de skal være mørkt gylne. La dem avkjøles på rist.

Sunt og godt, og lett å lage

Helt bananas!

Bananer er på sitt beste når de ikke er spisende.

Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for grønne bananer. Ikke kokebananene som er vanlige å bruke som en grønnsak i Afrika, India og Sør-Amerika, men rett og slett bananer som ikke er helt modne. Jeg kan til nød spise dem når de er gule, men har de fått brune flekker – og dermed er modne – er de for meg uspiselige. Da er det bare en ting å gjøre – la dem bli enda mer modne. Stivelsen i bananer omdannes nemlig til sukker etter hvert som bananene modnes, skallet blir helt brunt, og bananene blir myke og klissete.

Og da er det bare en ting å gjøre med dem – lag kake. Eller «bananbrød», som mamma lager. Dette er riktignok mer kake enn noe annet – det er sukker og egg i den – men den er ikke så søt som vanlig kake, og du trenger ikke noen glasur. Den kan også spises med smør og gul eller brun ost, og har den stått noen dager, har den ikke vondt av en runde i brødristeren. 

Jeg bruker litt ristede valnøtter og sammalt fin hvete i røren – det sammalte melet gir en kraftigere, mer nøtteaktig smak samtidig som det får ut banansmaken, men du kan selvsagt bruke vanlig hvetemel og kutte ut nøttene om du vil. Og hvis du vil ha for eksempel hakket sjokolade i røren, skal jeg på ingen måte hindre deg.

Her er i alle fall oppskriften:

5 dl sammalt hvete, fin

1/2 ts salt

1 ts natron

2 dl brunt sukker

1,5 dl olje

2 egg

4-5 overmodne bananer

150 gram valnøtter

Slik gjør du:

– Begynn med å riste valnøttene noen minutter i stekepanne. Det skal lukte godt, men nøttene må ikke brenne seg.

– Sett ovnen på 175 grader, og smør og strø en brødform.

– Bland sammen mel, salt og natron i en bolle.

– Bland sukker og olje, og pisk inn egg.

– Mos bananene og bland dem med oljeblandingen.

– Ha det våte i det tørre, og rør til alt er blandet.

– Stek i ca en time. Stikk en kakepinne i kaken – henger det ikke deig på den, er kaken ferdig.

– La den stå i noen minutter før du hvelver den ut. La den avkjøles før du skjærer i den – om du klarer.

10 ingredienser som løfter maten

Noen ting er for gode til å ikke brukes. Disse ti tingene løfter maten din på en enkel måte. 

These are a few of my favourite things.

– Sitron

Jeg bruker nok oftere lime i maten min enn sitron, men samtidig er det sitron som lettest løfter maten. Den gir frisk syre uten å tilføre så mye egensmak som det lime gjør. Sitronsaft er selvskreven i salatdressinger og til fisk, og sitronskall passer fint til kjøtt, i supper, kaker og så videre. Prøv også litt i en vanlig kjøttsaus til pasta!

– Eplesidereddik

Eplesidereddik har mange av de samme bruksområdene som sitron, men den er ikke så kraftig. Jeg bruker ofte eplesidereddik i kålsalat og agurksalat, samt i alle andre retter jeg vil ha en litt syrlig spiss på.

– Røkt paprika og chipotle

Chipotle er røkt jalapeñochili, røkt paprika er…vel, røkt paprika. Begge to gir en tydelig røksmak på matretter, men røkt paprika er rundere i smaken enn chipotlen. Jeg bruker chipotle i taco, gryteretter og tilsvarende – og det passer også fortreffelig sammen med karamell og søte ting. Et lite dryss røkt paprika på en blomkål- eller potetsuppe gjør den alt annet enn kjedelig.

– Balsamicoeddik

Balsamicoeddik egner seg ikke bare i salatdressing. Noen spiseskjeer i en tomatsaus runder den av og gir den fylde. Går du opp et hakk i alder – og prisklasse – får du balsamico som er seig og intens, og da kan du for eksempel ha noen dråper på et stykke god parmesan. Balsamico og jordbær er også en fantastisk kombinasjon – smak deg fram til passende mengde.

– Kakao

Ikke bare til å drikke! Kalkun med kakao og krydder, mole, er vanlig i Mexico, der kakaoen kommer fra. Prøv en spiseskje i en pastasaus med kalkunkjøtt – gjerne sammen med chipotle. Den gir også en dyp, mørk avrunding i en barbequesaus eller gryterett – uten at sjokoladesmaken blir framtredende.

– Smør og olivenolje

Retter trenger ikke å svømme i fett for å være gode, men det er et faktum at fett binder og bærer mange smaker, i tillegg har smør og olivenolje mye egensmak. Det fine er at man kan tilsette en liten klump smør eller en teskje god olivenolje rett før servering i sauser, til grønnsaker og lignende – du minsker på kaloriene, men du får den gode smaken.

– Maldonsalt

Det virker kanskje fisefint å ha ulike typer salt, men faktum er at flaksalt, eller fingersalt, egner seg bedre enn vanlig salt til mange retter. Som med smør og olje kan slikt salt tilsettes rett før servering – det gir en knasende sprø saltsmak uten å være overveldende. Prøv for eksempel å varme en boks avrente, skylte, hvite bønner i en kjele, ha en teskje god olivenolje på, litt revet sitronskall og et dryss med Maldonsalt – perfekt til enklere kjøttretter, for eksempel. Men husk, vil du bytte ut vanlig salt med Maldonsalt i vanlige oppskrifter, må du bruke dobbelt så mye Maldon, siden saltkornene er større, grovere og mindre salte.

– Soyasaus

Soyasaus fungerer godt der du vil ha en kraftigere, dypere smak i tillegg til saltsmaken. Prøv for eksempel en superenkel – og mager – soppstuing: Stek oppskåret, fersk sopp og løk, smak til med soyasaus og pepper og eventuelt andre krydder, trekk pannen av varmen og ha over kesam. Husk å smake til etterpå også! Ellers kan du lage en veldig enkel, men god, «glasur» til for eksempel laks ved å blande like deler solbær- eller ripsgelé og soyasaus. Pensle det på ved steking, så får du både smak og en skinnende mørk overflate.

– Kanel

Kanel er ikke bare til kanelboller og risengrynsgrøt. Selvsagt er det en klassisk kombinasjon med epler, men også til kjøtt og fjærkre er det veldig godt. Prøv en klype i kjøttbollene neste gang, gjerne sammen med litt spisskummen! Du kan også ha kanel i en gryterett, gjerne med kylling. Men sørg for at du bruker skikkelig kanel – det er flere produkter som ikke er ekte, og de gir ikke den gode, aromatiske smaken som ekte kanel gjør. Hindu er et sikkert valg.

– Sennep

Sennep er selvskreven under det meste av pålegg på brødskive – for eksempel kjøttpålegg, kald kylling eller karbonader. Men du kan også bruke litt sennep i kjøttboller eller kjøttkaker, i en brun saus eller med litt kesam og dill til fisk. Bruk den sennepen du liker best – selv har jeg en forkjærlighet for den amerikanske, gule typen, som er spiss, men ikke for sterk.

Små ting kan løfte en rett og gi den det lille piffet den trenger. Prøv deg fram med noen av dette til å begynne med, og finn egne kombinasjoner under veis! Har du noen suksesshistorier? Noe å advare om? Kom med dem!